FILMANMELDELSE AV "MANNEN SOM ELSKET YNGVE" :
Filmen «Mannen som elsket Yngve» 2008, er basert på romanen med samme tittel av Tore Renberg.
Filmen er produsert av Motlys, med regissør Stian Kristiansen.

«Mannen som elsket Yngve» handler om Jarle, en 17 år gamel gutt i Stavanger. Året er 1989 og som ikke for alle andre er musikken Punk.
Det er ikke lett eller greit å gå på videregående for Jarle, før han plutselig finner seg helt til rette. Han får alt: dame, kompiser, tilogmed så blir han vokalist i sitt eget band, Mattias Rust Band.
Alt er problemfritt og det går bare en vei, inntil Yngve begynner i klassen og Jarles liv blir snudd opp ned.
Uten å helt være klar over hvorfor vil han bare tilbringe tid med Yngve. Noe som fører til å krasje med hverdagen og livet hans. Jarle må bestemme seg iver hvem han vil være, hva han vil og hvem som er viktigst Selvsagt kan det ikke gå uten svik eller problemer.

Jeg tror filmen er laget spesielt for et ungt publikum. Særlig på vår alder og oppover.

Jeg likte filmen godt og syntes den var veldig morsom på en litt komisk måte. Jeg likte den særlig for den var ikke noe vanskelig å følge med i, man forsto godt hva den handlet om og den var underholdene å se på. Den var også til tider spennende selv om at jeg hele tiden hadde en anelse om hva som ville skje.

Jeg vil anbefale alle å se den:)

Anoreksi er sykt!

Jeg så litt rundt på vg da jeg fant en artikkel om anoreksi som jeg syntes var helt syk. http://www.dinside.no/php/art.php?id=349908

Alle friske ungdommer vet hva anoreksia gjør med deg, og hvor forvridd selvbilde du får av det. Du blir hjernevasket og er bare opptatt av å bli tynnere. At jenter i det heletatt vil høre på det "Ana" har å si å la det gå så dypt inn på deg slik som budene og den stoltheten og verdigheten hun gir dem skremmer meg bare. Det viser hvor hjernevaskede de er blitt, om ikke Ana har gjort det så har nok mange av dem drevet seg selv til det av forskjellige grunner.

Jeg skjønner godt at anorektikere kan føle seg utenfor, ingen vil jo få høre at de ser ut som et anoreksiavrak (med mindre det gjør dem stolte) det vil fortsatt ikke gi dem noe tilhørighet. Og det er derfor de finner den tilhørigheten de trenger på "pro-Ana" sider, uansett synes jeg det er helt sykt at de forumene finnes og at jenter sitter å støtter hverandre til å sulte, fordi det er fint og det er slik man bør være.

Når vil de noengang oppnå perfeksjonen sin? Enten når de endelig forstår at de trenger hjelp, aldri eller når de sulter ihjel. For anoreksia er jo ikke noe som tar slutt av seg selv, de vet jo at det ikke er et mål de jobber for å nå. De vil jo alltid bli enda tynnere igjen.

Budene deres skremmte meg! At jenter seriøst kan leve opp til dem. Jenter er jo kjennte for å være selvopptatte, men det viser jo bare hva det kan drive deg til. Jeg håper jeg aldri blir en av de som står foran speilet og tenker
"Jeg tror at jeg er den ondeste, mest verdiløse og ubrukelige personen som har eksistert på denne planeten og jeg er ikke verdig noen andres tid eller oppmerksomhet."

Jeg synes bare synn på hun som hadde kommentert artikkelen "Å være anoretiker er kult og en bra måte å bli tynn på, jeg har blitt mobbet for vekta mi på hele barne skolen og ville bli tynn jeg tok kontakt med andre anoretikere og ble en selv!"

Millennials - selvfølgelig kan vi alt!

Jeg hadde aldri hørt om millennierne før, men jeg skjønte godt hvem det var snakk om i artikkelen for å si det sånn. Det er tydelig å skjønne hvilken generasjon det dreier seg om, og hva den innebærer, noe som de fleste også kanskje vet fra før. Vi vet jo hvertfall hvordan vi liker å ha det.

Det jeg ikke tror alle viste, som hvertfall ikke jeg viste var hvor mye "problemer" millennierne drar med seg inn i arbeidslivet over hele verden. Jeg synes egentlig det er latterlig at arbeidstakerne må hyre konsulenthjelp for å lære om hvordan de skal håndtere millennials-generasjonen. Og at de må behandle dem pent og ikke verken forvente for mye av dem, eller snakke for strengt til dem for da finner de seg heller bare en annen jobb.

Det har jo aldri vært sjefene som skulle "kiss ass".

Jeg tror nok at foreldrene og oppveksten vår har mye med dette å gjøre, men aller mest er det all selvtilliten og egoet vårt som driver oss til å bli slik.

Personlig så kan jeg virkelig ikke tenke meg at det skal være så vanskelig å ha å gjøre med oss, millennierne at sjefene som tross alt har lengre arbeids- og livserfaring enn oss skal ha problemer med å håndtere oss. Det måtte jo heller vært vi som så alle problemene i arbeidslivet...

Vi tenker oss nok selv at vi er best, har alt det som skal til, så det hele er jo null stress. Vi kommer til å få sykse uansett hva vi velger å gjøre, vellykkede det er det ingen tvil om at vi er. At en dag skal vi bare chille på balkongen til den digre luksus villaen vår og være rike livet ut er det ingen tvil om heller. Da vil vi ikke behøve å gjøre annet enn å kanskje kruse litt rundt i yatchen om vi har lyst. Selvfølgelig er det sånt vi drømmer om! Jeg vedder på at omtrent alle vil nok ha det sånn, i hvertfall hver millennier.

Men jeg tror bare vi vokser opp med å se for oss det hele nærmere enn den eldre generasjonen, for oss er det ikke bare en drøm, men også våre fremtidsutsikter. Vi vil bli rike, men vil ikke måtte jobbe særlig hardt for det. Det virker heller ikke så veldig vanskelig å bli rik, ikke så mye stress liksom.. om ikke annet får man jo bare gifte seg rik eller finne opp noe genialt som blir dødspopulært og bli mange millionære på det!

Det hele var jo nå satt litt på spissen, men oppe i hodene til oss millennierne er det mange av fremtidsplanene våre som ser slik ut i dag. Antageligvis vil vi nok endre mening etterhvert som vi blir satt på plass i arbeidslivet. Om ikke sjefene våre klarer det, så vil vell alltids en konsulentrådgiver kunne gjøre det for dem.

Blogg om ingenting...

Vell synes det er litt rart å måtte skrive en blogg på internett som lekse, hvertfall når jeg ikke vet hva jeg skal skrive om... haha:P Men nå som vi skal jobbe med disse bloggene fremover uansett så får jeg vell bare finne på noe å skrive om. Som at jeg sitter å spiser is å ser på tv^^ og prater med susanna:D
Forhåpentligvis blir disse bloggene mer meningsfulle etterhvert som vi skal jobbe mer med de og vi får noe mer reelle ting å skrive om..